Og så startet jeg Little Miss Sunshine..

November 2019, da bestemte jeg meg å ta et halvt år permisjon fra jobben min. Etter et heftig år med ting som skjedde privat, ville jeg være mer hjemme med jentene mine. Jeg mener mentalt, for fysisk var jeg ganske mye hjemme. Jeg kunne for eksempel ikke lytte til barna mine lengre. “Mamma kan du være med på baderommet“? Ja jeg blir med vennen kunne jeg si. Men imens sjekket jeg mail, skrev meldinger, planla dagene, jeg var ikke tilstede. Det øyeblikket jeg kom hjem fra jobb (les: hektisk hverdag i barnehage med mye ansvar, omsorg, konflikter, å være tilstede 100%) stod det tre jenter å vente på meg. Tre jenter som også ville ha den gode, kloke voksen (som du skal være når du jobber i barnehage) den 100% tålmodige voksen, den som er glad. Men jeg klarte det ikke, det var for mye. Jeg ga alt på jobb, mer enn 100% til andre sine unger men så gikk jeg tom. Tom for tålmodighet, energi, tom for egentlig alt!

Når jeg tenker tilbake på det får jeg vondt, jeg var ikke den moren jeg ville være! Jeg tok permisjon i et halvt år og mange hadde en mening om det. Jeg fikk høre mye rart. Skal du studere? Hva skal du gjøre hjemme hele dager? Klarer du å leve av et inntekt? Svaret mitt var alltid det samme: ”jeg skal ha mer tid med ungene mine og jeg gleder meg“ Et halvt år ble fort et helt år for det var deilig å være hjemme! For første gang siden jentene mine ble født følte jeg at jeg kunne puste vanlig; i stedet for å puste inn på mandagsmorgen og puste ut på fredag ettermiddag for det var sånn det føltes ut! Så begynte jeg å nærme meg slutten av permisjonen og tenkte; jeg kan ikke gå tilbake til det som var. Tankene om å drive for meg selv hadde allerede vært der lenge men jeg turte aldri. Mange turer og samtaler med en god venninne, og noen glass vin senere og Little Miss Sunshine ble til! Og jeg angre ikke et sekund.