Samfunnet begynner med deg!

Jeg husker at jeg som barn var veldig usikker. Første året på ungdomsskole (jeg var sånn 13/14 år) var det veldig viktig for meg å passe inn, jeg ville være akkurat som alle andre. I den tiden var det veldig populært med LA Gears sko (ja jeg er 70tall modell!) og jeg ønsket meg disse. Jeg sparte penger og kjøpte de men de var allerede ut av mote før jeg kunne bruke dem for det tok tid å spare penger. Hvor kom den angsten fra? Angst om å ikke passe inn, om å ikke bli likt av andre. 

Jeg ser det hos jentene mine også. Da eldste jenta var 12år var jeg ut å handle en dag da vi så en gutt fra klassen hennes. Jeg visste ikke om hun så han og sa til henne: "der er … du må si hei til han"! Nei mamma det er flaut sa hun. Han sier aldri hei tilbake! Hæ? Sa jeg, hvorfor ikke? ”Jeg vet ikke mamma men han gjør bare ikke det“. Da skal du være den som hilse og smile først sa jeg. ”Det er høflig og det er hyggelig uansett om han hilser tilbake“ Men mamma sa hun med trist stemme, da dummer jeg meg ut. Nei sa jeg, det gjør du ikke. Hvem vet hvorfor han ikke hilser? Han kan være sjenert, kanskje han har det vondt, kanskje han er usikker selv. Men jenta mi nektet. Da gikk jeg bort til gutten og sa med et stort smil: "hei … så kjekt å se deg! Har du det bra”? Gutten var litt usikker men svarte: "jo takk det går bra" Datteren min var flau og gjemte seg bak ryggen min og ble sint på meg etterpå. 

Egentlig kjente jeg meg veldig godt igjen. Jeg var akkurat lik når jeg var hennes alder. Men i løpet av årene har jeg lært meg at det ikke er viktig hva andre tenker eller synes om deg. Uansett skal du være den som er høflig, hyggelig og smilende. Du skal være den som andre føler seg trygg hos. Samfunnet begynner faktisk med deg! Dette synes jeg er viktig og det ønsker jeg å gi videre til barna mine. Smil! For veldig ofte er det de som ikke er så hyggelig som trenger det mest! Og med små handlinger kun du gjøre en forskjell, du kan VÆRE forskjellen!